onsdag 30. september 2009

Rimfrost og is

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vinteren kommer stadig nærmere. Dette er trolig hva som venter.


Nei da, fullt så galt som bildet viser, er det ikke. Ennå.
Bildet er fra februar i år.
Men jeg tenkte at jeg ville minne om hva som venter, for da jeg stod opp klokka 6 i dag, var det rimfrost på bilene til naboene.
Og på lokket til søppelstativet vårt, som rekker omlag en meter over bakken, var det is.
Det var i grunnen overraskende, for alle de tre gradestokkene våre - både den avanserte elektroniske, og de to gammeldagse - fortalte at det var vel 2 plussgrader.
Altså godt over frysepunktet.
Men det var altså klokka 6.
Sannsynligvis har den vært lavere i løpet av natta.
Men: De vannholdige - og meget ømtålelige - blomkarsene har klart seg. Både de som står helt nede på bakken, og de som står i potte en halv meter høyere opp.
Engletrompeten hadde vi satt inn i gangen - forsikkerhets skyld. Så den har ikke lidd noen overlast.
Det har øyensynlig heller ikke pelargoniene som fortsatt står ute. Noen i potter og urner, og andre i bakken.
Men nattas temperatur var et varsel.
Om hva som venter, og om at vi nå må få de plantene som tåler minst, i hus.
Det gruer vi oss til.
Ikke for selve jobben, men fordi vi da må ødelegge vakre sammenplantinger.
Men det skal vi komme tilbake til.
Bare dette hjertesukket i første omgang.
På en kald, men vakker morgen.
I Drøbak - som ikke akkurat hadde sommertemperatur da morgenlyset langsomt kom sivende i dag.

tirsdag 29. september 2009

Kransøye?

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kransøye heter trolig planta med de gule blomstene og det fint forgrenede bladverket - som vi feilaktig har kalt soløye. Ikke langt unna, men feil.

Den gule blomsten på bildet ovenfor er det familiens "gartner" - åpenbart feilaktig! - har kalt soløye.
Se mer om uvitenhet og navneforvirring i innlegget foran.
Trolig er det ikke soløye - og ikke gulløye - men kransøye det er snakk om her. Coreopsis verticillata m.a.o.
Opprinnelig fra Nord-Amerika, men godt tilpasset norske forhold, med blomstring, som Norsk Hageleksikon helt riktig bemerker, hele sommeren fra juni til september med små og tallrike orangegule blomster.
Coreopsis verticillata kan, forteller hageleksikonet, med fordel brukes som kantplante og klippes og formes til lave "hekker", i tillegg til at plantene passer utmerket i fjellhagen og i feltplantinger, f.eks. i skråninger.
Kransøye kan plantes så langt nord som i trøderske lavlandsbygder, men trenger dekking der det et er lite snø. I følge leksikonet.
Det trenger vi ikke bry oss med i snørike Drøbak.
Bank i bordet, men her har denne planta - som vi heretter skal kalle kransøye - aldri gått ut.
Selv i perioder med barfrost. Så den tåler nok litt.
Men det skader ikke å være føre var.

Kyss meg over gard'n

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Solvendel eller soløye? Hva sier ekspertene?

I hagen har vi noen gule - oftest omlag en snau meter høye, men også noe kortere - stauder som sprer seg som ugras ved hjelp av underjordiske røtter.
Vi har kanskje tuktet dem litt for hardt, for akkurat i år har vi dem bare på et par meget begrensede steder hvor de kanskje ikke har hatt det optimalt, og derfor ikke er blitt så høye.
Eller mange.
Og så har vi en individualist mellom belegningsteinene ved innkjørselen.
Vi liker disse plantene.
For deres "pågangsmot" og nøysomhet - og p.g.a. de nikkende, gule hodene og bladene med flekkvise høstfarger, som utgjør et fint fargeinnslag i sensommer- og høstrabatten.
De kommer fra hagen til "gartnerens" foreldre i Sarpsborg hvor de gikk under navnet "Kyss meg over gard'n" -altså gjerdet.
Hvorfor er jeg usikker på.
Kanskje ble de på grunn av villigheten, frodigheten og de ranke, tynne stenglene plantet langs gjerder og tomtedeler. De dekket jo bra, og kunne sikkert ha nytte av et gjerde å støtte seg i mot.
Eller kanskje skriver navnet seg fra høyere slektninger som virkelig rakk over et hvilket som helst gjerde.
De nikkende bevegelsene over gjerdet - eller gard'n - kunne nok med velvilje oppfattes som en invitt.
Hei, kom og kyss meg - om du kan, og tør.
Hos oss har vi ingen gjerder, så her har de ikke alltid like lett for å holde seg oppreist - enda våre planter altså ikke er av de høyeste.
Men det overser vi gjerne.
Vi er som nevnt, litt svake for disse gilde, gule - litt uberegnelige - sensommer- og høstplantene selv om de uten forvarsel dukker opp inne i beplantninger hvor de ikke har noe å gjøre.
Uskikkelige barn, er man jo også glad i. Selv om man skjeller og smeller litt. For syns skyld.
Hva disse plantene egentlig heter?
Tja. Si det.
Gullsolvendel, kanskje. Altså: Helianthus decapetalus av familien compositae.
Eller kanskje er de en nær slektning, etter som våre planter er kortere. De er verken 150 eller 200 cm høye. Det er kanskje disse som er de egentlige "Kyss meg over gard'n".
Husets frue mener at våre blomster heter "Soløye"; altså Heliopsis - også tilhørende familien compositae.
Det navnet har "gartneren" reservert for en annen plante med gule blomster og sterkt forgrenet bladverk, men kanskje har fruen rett.
Det er så mange eksperter der ute.
Hva sier de?

mandag 28. september 2009

Fantastiske bjørnebær


Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Tekst til bildene: Bjørnebærbuskene har båret usedvanlig rikelig i år. Både de med og de uten torner.




Vi har i flere år hatt stor glede av bjørnebærene våre. Det har vært mange, og de har vært søte og gode. Når de har fått henge lenge nok.
I år har imidlertid mengden og smaken overgått alle forventninger.
Både de uten torner - som ble kjøpt i sin tid - og de med torner - som familiens "gartner" har odlet fram fra rotskudd - bærer fram store, myke, svartglinsende - og ikke minst velsmakende - bjørnebær.
Vi har syltet. Vi har gitt bort til barn og barnebarn. Vi har frosset ned hele bær. Og enda modnes det stadig nye som vi kan plukke inn, eller nyte på stedet.
Hver morgen - hvis det ikke regner "tollekniver" - henter "gartneren" morgenavisene og går en tur gjennom hagen før han går inn og leser.
Da blir det gjerne lange stopp ved bjørnebærene hvor de som er ferdig utviklede og står i fare for å falle av, blir spist.
Det er en udelt nytelse, og det er sunt.
Vi har imidlertid et problem, som vi har nevnt tidligere.
En del av bærene på den ene av buskene med svært uvennlige tagger og torner, vokser slik at vi må tråkke i staduebedet for å få tak i dem.
Det har vi ikke gjort ennå, men nå må det nok skje, for bærene der inne i krattet over staudebedet er nå så mange og store, og tydelig saftige og fristende, at vi ikke kan ta sjansen på at de skal falle av og bli til snilemat i stedet for å være til nytte og glede for oss og familien.
Så da får vi bare tråkke ut i det.
Staudene visner jo snart.
Likevel, vi liker det ikke, men det må altså til.
Bjørnebærene kan vi ikke ofre.

lørdag 26. september 2009

Grevlingen ødelegger som aldri før

Foto: Kow d.e. 12 og 170909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hullene ligger tett i tett. Plenen er perforert.

Det er ikke små rifter i plenens overflate det er snakk om. Grevlingen går grundig til verks. Hva den søker er det flere teorier om. Men ingen vet.

T.h.: Det er nesten ikke et område på plenen som ikke er hjemsøkt og endevendt.











T.v. og under: Etter noen dager var grevlingen der igjen og gravde på ny.

Så er vi i gang igjen.
Grevlingen graver hull, og jeg tetter dem. Etter beste evne.
Men det er ikke lett.
Etter den første "jordfresingen" tok jeg meg tid, satte meg ned på plenen og tettet møysommelig hullene med jord, la i gressfrø og dekket med et jordlag på toppen.
Hull for hull. Det tok meg flere timer og en arbeidsbøtte full av jord og kompostblanding.
To netter senere var grevlingen der igjen og gravde nye hull.
Den gravde også opp på ny en del av de hullene jeg hadde tettet.
Hva den nå lette etter, for der burde det jo være tomt etter som den hadde vært der før og gravd både dypt og bredt.
Man kan nesten få det inntrykket at den graver på måfå.
Men slik er det vel sannsynligvis ikke.
Den graver etter oldeborrelarver, hevder noen eksperter.
Meitemark! sier andre.
Mens noen lurer på om den søker maur og mauregg.
Ikke vet jeg. Trolig ikke ekspertene heller.
Det den graver etter, tar øyensynlig aldri slutt. For den kommer tilbake. År etter år.
Og grevlingen selv røper ingen ting. Den bare graver. Og graver. Og graver.
Og gjør livet surt for en stakkars pleneier som må bruke uendeligheter av tid på å sette i stand igjen, og som må leve med svarte flekker uten gress det meste av "plensesongen".
Det er stygt og det er upraktisk.
Og forferdelig irriterende!
Jeg snakket med et par naboer forleden. De bor noen hundre meter borte, og det er en husrekke mellom oss.
De kunne fortelle at de for noen dager siden hadde fått plenen endevendt om natta før de skulle ha konfirmasjonsselskap med åpne dører til hagen.
Der så det ut som en pløgsle.
Men er det ingen hjelp å få?
Joda. Viltnemnda har vist velvilje og kommet meg til unnsetning. Foreløpig uten resultat. I denne omgang.
Urbane dyre-"vernerne" som bor i blokk omgitt av asfalt, synes trolig at det er bra.
Men en hjemsøkt hageeier bringes til fortvilelse.
Grevlingen har forresten gravd i bringebærbedet også.
Det kan den få lov til.
Men plenen er forbudt område!
Nå og for all framtid.

tirsdag 22. september 2009

Kvede

Foto: Kow d.e. 170909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Kvedeeplene fungerer foreløpig som dekorasjon i hagen, men er spiselige og burde vært brukt.


Det er ikke mye av det spiselige i hagen som vi ikke bruker.
Eller i alle fall smaker på.
Men kvedeeplene står foreløpig ubrukte.
Det vil si: Vi lagde for noen år siden kvedesyltetøy - eller om man vil: kvedemos - men det falt ikke i smak.
Siden har vi ikke prøvd.
Det er i grunnen synd, for smaken forandrer seg og fantasien og kokekunsten utvikles stadig på vårt kjøkken.
Så vi burde kanskje prøve igjen.
Men akkurat i år har vi så mye annet i glass, på flasker og i fryseren. Og ikke å forglemme: I kjøleskapet.
På sett og vis spiser vi om kapp med naturens nedbrytende krefter.
I år blir det nok derfor kanskje ikke til noe med oss. Ellers har vi faktisk både en og flere ganger tenkt å gi kvedeeplene en ny sjanse.
Vi får heller eksperimentere for å komme fram til en mos vi liker. Blande inn vanlige epler kanskje?
Eller: Hvem vet. Kanskje gir kvedeplene helsebringende og styrkende saft? Til en sterkt konsentrert hjertestyrker om morgenen. Slik vi bruker svartsurbærene. Det har vi ikke prøvd. Ennå.
Vi - og spesielt familiens "gartner" og jordtrell - får vondt i sjelen når naturens gaver og grøde blir hengende ubrukte på trær, busker og ris.
Kvedeeplene er ikke noe fuglene forsyner seg av heller. Til og med de glupske rådyrene lar dem i fred.
Så selv om kvedeeplene er dekorative innslag i hagen, går vi derfor med stadig dårlig samvittighet over at vi ikke har brukt dem til noe fornuftig.
Men akkurat i år, virker det uoverkommelig.
Dessverre.
Men tanken er altså ikke forlatt.
I alle fall ikke helt.

mandag 21. september 2009

Rådyrene raserer rosene

Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Blomstene, knoppene og de ferskeste, mest saftige bladene og skuddene er spist. Det samme er blomstene og knoppene som skulle prydet blomsterertplanta i bakgrunnen.


På sommeren fikk vi nyte synet av de første gule rosene på rosebusken på gårdsplassen en stakket stund. Men så var det stort sett slutt.
Ikke slik at rosebusken ikke satte knopper mer, men de rakk ikke å springe ut.
Tidligere i sommer herjet vinden med dem og brekte av greiner med flere store knopper.
De fikk vi liten glede av, for de sprang ikke ut da de ble behandlet som avskårne, og satt i vann innendørs.
Og nå har rådyrene funnet vegen tilbake til oss. De tror øyensynlig at rosene står der for deres skyld. For at de skal ha lett adgang til lekkerhetene.
Og de lar seg ikke be to ganger. Ingen nøding er nødvendig der.
Nå har de spist samtlige knopper og blomsteranlegg - og alle bladene - på flere av stammene og greinene.
Som dessert - eller kanskje som forrett - har de mesket seg med samtlige blomsterertblomster og knopper. Og flere stengler.
Den gule rosa og blomsterertene er nære naboer, så grobianene har ikke behøvd å skifte fotstilling en gang, for å kunne legge i seg alt sammen.
Uten tanke for "gartneren" som sliter og strever for å gjøre det pent, og husets frue og de andre som skal nyte synet av de blomsterfagre resultatene av møyen.
Nei, hos disse firbente gjestene er empatien på nullpunktet. Hos dem er det bare "først til mølla" og å lange i seg som teller.
Tenk så hyggelig å ha rådyr i hagen, sier noen.
Jommen sa jeg smør!
I Overhalla er det en gulrotdyrker som har montert en kanon i jordekanten. Den smeller stadig vekk. Smellene skal holde de firbeinte slukhalsene unna.
Kanskje må jeg vurdere noe liknende?
Menneskehår og illeluktende væsker bare "ler" rådyrene av.
Er det noen der ute i hage-Norge som har gode råd?
Og da mener jeg virkelig gode råd.

søndag 20. september 2009

Rosene tar en æresrunde

Foto: Kow d.e. 190909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


De røde rosene blomstret villig i våres. Nå tar de en æresrunde før vinteren kommer.

Også de rosa rosene med de usedvanlig vakre knoppene gleder oss med en ny blomstring om høsten. Slik de gjør hvert år.

De røde klatrerosene blomstrer også stadig vekk. De har tidligere flere ganger blomstret til juletider.


Etter overdådig blomstring på våren og forsommeren, tok rosene i sørveggen seg en pause.
Men nå er de i gang igjen. Bortsett fra den stakkaren som rådyrene spiser av. Den skal jeg komme tilbake til.
De røde og rosa som står i bedet langs veggen, er riktig fine akkurat nå.
Også klatrerosene, som dessverre er plaget både av rustsopp og bladavfall, men som blomstrer rikt og villig likevel.
Ja, rustsoppen har bredt seg til de rosa rosene også. Det er jeg litt overrasket over for disse plantene har stått ved siden av klatrerosene i et par tiår uten å bli smittet. Men i fjor så jeg de første tegnene, og i år er det påtakelig.
Jeg prøver å unngå å bruke kjemisk bekjempelse, men bruker sekatøren, friserer og fjerner syke plantedeler. Blader på bakken blir ryddet bort flere ganger per uke. Men det monner ikke. Så i stedet for å fokusere på det som ikke er så bra, velger vi å glede oss over blomstene.
De er er i alle fall praktfulle og gir oss mange gleder.
Og klatrerosene kan som sagt - hvis de oppfører seg slik de pleier - sette nye knopper og glede oss til langt utpå vinteren.
De er det ikke så mange av vekstene i hagen som kan måle seg med.

fredag 18. september 2009

Nå er Bacopaen flott


Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Øverst: Den hvite Bacopaen har vært litt "reservert" denne sommeren, men nå "tar den seg sammen".

Nederst: Den lilla Bacopaen står fint til de røde pelargoniene.

Jeg synes at Bacopaen har sturet i år. Kan det være regnet og temperaturen den ikke likt?
Men nå tar den seg opp og blomstrer som den skal.
Det vil si dette gjelder plantene med de hvite blomstene.
I år har vi imidlertid også skaffet en rosa - eller i grunnen mer lilla - utgave, og den har vært frodig og full av blomster helt fra i våres og hele sommeren igjennom. Og den er fin ennå.
Alle Bacopaplantene våre står i sammenplantinger. Det bekommer dem tydeligvis vel.
De plantene de står sammen med, synes også å like samboerskapet. De hvite står sammen med fargede spanske margeritter og blå lobelia. Den lilla deler potte med en kraftig blad- og blomsterrik pelargonium. Som ikke levner mye plass til samboeren, som ikke gjør krav på så noe heller. Oppe i potta. Men henger over kanten og tar sitt monn igjen der.
Riktig frodig og fint er det. Om vi skal si det selv.
Bacopaen er nok kommet for å bli i vår pottehage.
Vi får bare håpe at "Gartner Larsen" på Hafslund i Sarpsborg fortsetter å føre den.
Det er der vi har funnet de fineste plantene, så det er der vi har handlet.
Men de som driver firmaet "Gartner Larsen", selger ikke hva som helst.
Agerathum selger de der f.eks. ikke lenger. De vil ikke "lure på" kjøperne planter som ikke tåler vind og vær og som blir stygge i midten.
Slike kvalitetsbevisste gartnerier finnes det ikke for mange av.
Men Bacopa vil de forhåpentlig fortsette med.
For "Gartner Larsen"s Bacopaplanter oppfyller alle kvalitetskrav.
Så Bacopa skal vi handle hos "Gartner Larsen" neste år også.
Det er ett som er sikkert.

onsdag 16. september 2009

Blomsterrik og villig blomkarse


Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst:
Blomkarseklomstene pynter opp rundt "føttene" til kaprifolium og klematis som liker den skyggen og "beskyttelsen" det gir.

Midten: Pelargonium og blomkarse i frodig fellesskap.





Nederst: Først kom det bare kjempestore blader på denne planta. Trolig som følge av overgjødsling. Men så kom blader i normal størrelse og blomster.

De blomkarsefrøene vi ikke spiser, tar vi vare på og sår påfølgende år.
Vi putter dem i jorda her og der - litt planmessig og litt mer tilfeldig. Der det er en bar flekk.
Familiens "gartner" liker nemlig blomkarse. I dobbelt forstand.
En stor del av frøene tas omsorgsfullt vare på, blir kokt - eller riktigere: forvellet - lagt i lake og benyttet på samme måte som kapers.
Dessuten setter vi pris på blomstene. De lyser opp. Gleder oss lenge. Og er ikke vanskelig å få til.
Hvis man da altså ikke overgjødsler, slik at det blir bare bladverk.
Mange av våre blomkarse-planter deler potte med andre planter.
Det tåler de. Og de andre plantene også.
Når vi tømmer pottene for jord om høsten, ser vi at blomkarsen - litt overaskende kanskje - har røtter dypt ned i pottene, og henter sin næring under de andre plantene. Altså tilsynelatende et harmonisk samliv.
Hvis da ikke blomkarsen trives for godt og tar fullstendig overhånd. Det hender.
Ikke alle frøene vi sår, er forøvrig "selvdyrkede".
Noen er kjøpt.
Posen var prydet av ildrøde blomster.
Men ingen ildrøde blomster har kommet hos oss - så vidt vi har kunnet konstatere. Noen er riktignok litt "rødere" enn andre, men orange er de alle sammen.
Oppfatningen av hva som er rødt, er tydeligvis tøyelig.

mandag 14. september 2009

Maries solsikker



Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Endelig har Maries solsikke slått ut i blomst.

Vi har vært litt bekymret for barnebarnet Maries to solsikker som står i vår hage.
De viste lenge ikke tegn til å blomstre.
Et par steder nær oss er det jorder fulle av solsikker som har blomstret lenge allerede, mens Maries solsikker har stått der og sturet.
De har vokst i høyden riktignok. Den minste - som har knopp, men ennå ikke blomstrer - er 140 cm høy, og den som blomstrer, 170 cm.
Det er ikke all verden, men det ligger formodentlig i genene. Ikke bare i den pleien de har fått hos oss hvor de - som vi tidligere har fortalt - har et slags asyl.
Marie har ennå ikke sett blomsten.
"Gartneren" er derfor spent?
Vil hun ha den avskåret for å ta den med hjem og nyte synet så lenge hun kan?
Eller vil hun at den skal få stå i fred og bli til frø som fuglene kan ha glede av?
Husets frue heller mest til den første løsningen.
"Gartneren" så avgjort til den siste.
Skulle den som nå blomstrer, ende som avskåret blomst i en vase, håper "gartneren" at han i alle fall kan redde neste blomst så den kan bli til frø.
Fuglene skal også ha sitt.
Men makta rår, og makta befinner seg hos Marie som er en bestemt dame og plantenes rettmessige eier.
Vi er spent på hva hun sier.

lørdag 12. september 2009

Grønn tunnel


Foto: Kow d.e. 090909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Humlen gror iherdig og danner en fin portal mellom plenen og kjøkkenhagen. Men den må holdes i sjakk med hagesaksa.

Jeg liker åpne landskap og fri utsikt.
Men også frodighet, overhengende greiner, stier og ganger - og skyggefulle passasjer.
På baksiden av leveggen på terassen har vi en pergola som humleplantene generøst og overdådig forsyner med et frodig grønt tak og grønne vegger.
Ikke alle synes at det er like fint.
De mindre barnebarna synes det er skummelt og vanskelig å komme fram.
Enkelte av familiens tilårskomne medlemmer er heller ikke udelt begeistret. Særlig ikke over lange humleskudd som henger i vegen og lager kløe og svimerker på bar hud.
Men familiens "gartner" - altså jeg - har stor glede av denne "irrgangen". Som man riktignok ikke kan gå seg bort i, men som unektelig gir en følelse av noe mørkt og tungt - og litt uforutsigbart og spennende. Og eksotisk.
Mellom humleplantene er det en kjærlighetsurt, altså en løpstikke, og en bjørnebærbuske.
Hvis man kan kalle det buske. Den har lange stikkende, uvennlige grener og bladfester som man setter seg fast i, og som stikker så det gjør vondt, når man plukker de myke, søte, svartglinsende bærene som den produserer i slik rikelig gavmildhet.
Mot leveggen er det skogskjegg i hver ende og fagerfredløs og kjempekonvall i rikelige mengder mellom dem. Ved å klippe de fleste blomstene av skogskjeggplantene før de setter frø, og ved å "frisere" fagerfredløs og kjempekonvall slik at de ikke tar helt overhånd og stenger for framkommeligheten, har vi tvunget dem til å bidra til å skape en grønn, spennende tunnel i hagen.
Som noen av oss altså setter stor pris på.
Mens andre kan styre sin begeistring for.

torsdag 10. september 2009

Tricháptum abietínum

I
Foto: Kow d.e. 070909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Flott byggverk og vakkert skue. Sopp er et interessant innslag i hagen.

Sopp er fascinerende vekster.
Vi har en del av dem på vår tomt - både på skogtomta, på plenene, under busker og trær og på stubber og trestokker.
På stubben etter et bjørketre har vi noen flotte kjuker.
En soppart som utmerker seg både ved voksemåte, fasong og farger.
Noen kjuker ser ut som "vanlig sopp", mens andre vokser tett på råttent eller råtnende tre - uten stilk.
Og har hov- eller konsollform, kan "Den store soppboken" (Teknologisk Forlag, 1997) fortelle.
Det er disse vi er mest fascinert av.
Soppen på vår stubbe er trolig en Fiolkjuke med det tungebrekkende latinske navnet Tricháptum abietínum.
Soppene er tydelig sammenvokste og "taklagte" som soppboka uttrykker det, og de grønne algene gjør overflaten vakker og fløyelsmyk.
Fiolkjuke vokser oftes på gran, sier soppboka, men finner seg hos oss tydeligvis godt til rette på en råtnende bjørkestubbe.
I likhet med flere andre av sine artsfrender, får denne soppen stå i fred og forskjønne vår hage på lik linje med blomster, busker og trær.

onsdag 9. september 2009

Snilekunst



Foto: Kow d.e. 080909 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Ku-Klux-Klan?













Snilene jobber og står i, og enkelte ganger blir resultatet bemerkelsverdig.
Man kan knapt tale om "hånd"-verk i snilenes tilfelle, men visuell "kunst" lager de der de gnager seg fram for å fylle magen før deres beskårne liv er over.
Her ser det nesten ut som om de har hentet modellen til kunstverket fra Ku-Klux-Klan.

Nøysom sopp

Foto: Kow d.e. 080909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"I revnene kun ..." Soppen er ikke storforlangende

Noen vekster skal ha alt tilrettelagt for seg, og vokser ikke som forutsatt, uansett hvor mye man stuller og steller.
Mens andre finner seg en sprekk mellom to belegningssteiner og er fornøyd med det.
Slik blir hagen et bilde på livet.
For det er slik der også, ikke sant?
Noen skal ha det beste, og ofte er ikke det nok en gang. De klager og er misfornøyde med tilværelsen.
Mens andre gjør det beste ut av de forholdene de er blitt tildelt.
Som denne soppen f.eks. - som står farlig til, lett kan komme i vegen for dem som er større og har det travelt, og lett kan bli tråkket på.
Av ren solidaritet har vi i disse valgtider bestemt at vi skal hegne om den og hjelpe den slik at den kan bli stående og ha det bra på den beskjedne plassen den er blitt tildelt i livet.
Uttrykk for resignasjon? Og apati?
Langt i fra.
Men empati kanskje?

tirsdag 8. september 2009

Saft

Foto: Kow d.e. 070909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Deilig saft, men dessverre altfor mye sukker - både for diabetikeren og andre. Det runde, grå merket på etiketten til ripsflaskene opplyser at sukkermengden er redusert.

I går kjørte vi epler til frukt- og bærpresseriet på Askim.
Safta henter vi senere. Vi vil gjerne ha saft av årets produksjon. Så tåler den å stå en stund.
Skjønt, den går nok med. Vi har barnebarn som sørger for det.
Eplesaft finnes som sukret og usukret. Vi kjøper det siste, så slik saft kan også jeg, som er diabetiker, drikke.
Samtidig som vi leverte eplene, kjøpte vi med oss den ripssafta vi har levert inn bær til tidligere i høst.
Den er sukret. Riktig nok med mindre sukker enn tradisjonen tilsier, men for mye for den som har et insulin som ikke gjør jobben.
Så saft må jeg lage sjøl - hvis jeg skal ha noe.
I dag skal svartsurbærene til pers.
Dem koker jeg saft uten sukker av.
Så får vi se. Eller smake.
Det blir nok bittert, så litt kunstig søtningsstoff må vel til.
Men vondt, skal vondt fordrive, heter det.
Kanskje bruker vi den bitre safta som den er. Som styrkedrikk. I små doser.
Nå skal i alle fall bærene i hus.

mandag 7. september 2009

En lykkelig slutt


Øverst: Hjelpeløs etter et ublidt møte med vinduet.

Nederst: I litt bedre form, men fortsatt groggy og passiv.

Foto: Kow d.e. 040909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Min kone satt i stua og strikket, da det smalt kraftig i vinduet like ved henne.
Utenfor lå en trost på ryggen.
Den laget spastiske bevegelser som om dens siste time var kommet.
Erfaringen har imidlertid fortalt oss at man ikke skal avskrive fugler som slår hodet i vinduet. Noen har tatt sin død av sammenstøtet, mens andre er blitt kraftig groggy, men har klart seg.
Raskt var vi ute, og godt var det, for den brannete katten som vanker hos oss, kom i god fart opp hagetrappa og så seg forskende omkring.
Er det mat her?
Den må ha en 7. sans. Eller kanskje har fuglen utstøtt lyder som har unngått våre ører.
Med arbeidshansker på for å unngå enhver mulig smitte, løftet vi fuglen som fortsatt lå på rygg, og på tross av iherdige forsøk ikke klarte å snu seg og komme unna da vi bøyde oss over den.
Men hvor skulle vi gjøre av den for å unngå at den ble kattemat?
Inn kunne vi ikke ta den i disse influensatider. Men garasjen, kanskje?
Vi plasserte den pent på et teppe på garasjegolvet, låste garasjeporten og håpet det beste.
Neste morgen stod fuglen på teppet.
Det var nok en riktig "skittrast" vi hadde tatt inn under vårt tak, for det var fuglemøkk rundt omkring, og pasienten var ikke snauere enn at den hoppet inn under bilen da vi kom for å se om den var i live.
Den lot seg ikke fange. Vi forlot derfor garasjen, og da hoppet den - tilsynelatende frisk - ut på gårdsplassen og videre under et grantre og borte var den.
Uten at vi fikk se at den kunne fly. Men den virket pigg og opplagt og ved sine fulle fem - eller hvor mange sanser en trost har.
Altså en historie fra vår hage som kunne endt som tragedie, men som fikk en lykkelig slutt.
Noe den brannete katten kanskje ikke er helt enig i.

fredag 4. september 2009

Det regner

Foto: Kow d.e. 040909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke vær for hagearbeid i dag heller. Bjørnebærene ved muren forblir uplukkede.

Det regner. Og regner. Og regner.
Nesten hele tiden.
I går fikk jeg i all hast slått plenene. Innimellom regnbygene.
Gresset var vått, selvfølgelig, og pakket seg i oppsamleren - og bakken ble gjørmete her og der av all tråkkingen - men gresset ble i alle fall slått.
Det var godt det ble gjort. For i dag regner det igjen. Jevnt og trutt.
Himmelen er ensfarget blågrå. Horisonten rundt.
Som regel pleier de regntunge skyene å komme jagende inn fra fjorden i sør - eller ut fjorden nordfra, men ikke i dag.
Himmelen ligger ubevegelig og ugjennomtrengelig over oss.
Lufta er så tjukk av væte at jeg ikke engang kan ane fjorden.
Jeg skulle plukket bjørnebær.
Store, mørke, saftige, myke og søte bjørnebær som skulle blitt syltetøy.
Nå regner de vel av og havner på bakken og blir mat for sniler og mark.
Det hevdes at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.
Det er ikke sant.
Nå er været så dårlig at jeg ikke rikker meg utenfor stueveggen. Jeg skulle hentet posten - og altså plukket bjørnebær - men det får være.
Gjennom vinduet ser jeg at regnet strømmer ned.
Ja, mine tunghørte ører hører til og med at det trommer mot taket og sydveggen.
"Rägnet står som spön i backen," sier svenskene. Det er akkurat det det gjør.
Så jeg blir inne - og blogger.
I alle fall foreløpig.
Så får jeg hente post og ettermiddagsavis, dersom det letter.
Men bærene får være.
Og i morgen skal jeg besøke min 98 år gamle mor.
Så vi får se på søndag.
Hvis det da fortsatt er modne bær igjen på buskene.

Gressløken er i fryseren

Foto: Kow d.e. 290809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Deilig gressløk venter på å bli klipt inn, renset, klipt i småbiter og lagt i fryseren.

Gressløken er nå der den hører hjemme på denne tiden: I fryseren.
Den smaker gressløk, heldigvis.
Man kunne jo frykte at alt regnet ville fjerne eller svekke den friske, litt skarpe løksmaken og gjøre løken vassen og smakløs, men nei.
Smaken er på plass, selv om den nok er skarpere og bedre når været er bedre.
Vi bruker relativt mye gressløk. Både i vekstsesongen og når vi må hente opp fra fryseren.
I eggerøre er gressløken en selvskreven ingrediens - selvfølgelig, men vi bruker den også i fiskesuppe, lapskaus, potetsalat, grønn salat og potetstappe - både kjøpt og hjemmelaget. Og til en rekke andre ting.
Som f.eks. til pålegg. Eller tilskudd til pålegg.
Sammen med syltet rødbete smaker det godt enten de to ligger på toppen av leverpostei eller rett på brødskiva.
Og så hender det at vi lager ost av sur melk. Ikke mye, men slik at det varer noen dager.
Om nødvendig ved hjelp av løpe får vi alle ostestoffene ut av melka. Dem presser vi mest mulig myse ut av, før vi blander inn litt rømme og smaksetter med salt og f.eks. gressløk. Mye gressløk.
Hva man liker, er en smaksak, men kjøkkenskriveren som driver med dette, synes det er godt - og dessuten morsomt og interessant.
Etter at vi snauet flere av gressløktustene, tok det bare noen få dager før nye strå tittet opp.
Gressløken tåler det meste. Bare ikke å bli dratt i slik at de ørsmå løkene slipper jorda. Da visner de selvfølgelig, så når man høster gressløk, må man bruke saks. Ikke "latmannsmetoden" som jeg har sett noen anvende.
Behandler man gressløken pent og forsiktig, har man et godt og anvendbart "krydder" til "evig" tid.

torsdag 3. september 2009

Kunstverk ved postkassa

Foto: Kow d.e. 010909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det våte edderkoppnettet mellom postkassestativet og berberisen glitrer i sola.

Det sies at man i Florida må fjerne edderkoppnett to ganger i døgnet.
Omtrent sånn er det her også - for å overdrive litt.
Vi har massevis av edderkopper. I alle størrelser - og noen spennende farger og fasonger.
En god del av spindelvevet må vi børste ned.
Spesielt det som settes opp på huset, og der hvor vi skal gå.
Men mye lar vi stå.
Det som sitter i hjørnene på vegen ned fra verandaen f.eks. Det er imponerende stort og glitrer i regn og solskinn.
Men utrolig vanskelig å få tatt bilde av. Det synes rett og slett ikke, selv om vi kan se det med det blotte øye.
Ved inngangsdøra har vi ett som vi vel burde fjerne, men foreløpig har vi latt det bli stående.
Edderkoppen sitter stadig midt i nettet og rester av insekter henger rundt omkring.
Rosene fra inngangsdøra til garasjen er et yndet jaktsted, og det kan vi forstå for der er det vel litt av hvert å fange, men at det skulle være så mye å hente inne i selve garasjen er mer overraskende. Men nett er det. Over alt. Vi feier ned. Og edderkoppene bygger opp igjen - nesten før vi får snudd oss.
Når familiens "gartner" går sin morgentur gjennom "parken" fanger han kilende spindelvev med den bare panna og issen og ser at den spindelen som lager nett som virker som hvitt belegg på den brunbeisede veggen, har gjenopprettet sitt domene etter at husets eiere feide og børstet veggene for kort tid siden.
Ved postkassa har vi også kunstverk. Flere faktisk.
Noen blir stadig ødelagt, enten det nå er av avisbudene, postbudet - eller passerende skolebarn.
Oss er det ikke.
Hvis da ikke nettet dekker for selve kassa. Der vil vi gjerne ha post. Så der fjerner vi det som måtte komme opp.
De som er rundt omkring kassa og stativet derimot, prøver vi å beskytte.
De er sølvglinsende under av vevkunst i mot det mørkt brune og det grønne.
Og for et par dager siden lyktes det oss også å få tatt et slags bilde av et av nettene der.
Nettet var vått og glinset i det sola fant det for godt å titte fram et øyeblikk, men bildet avspeiler på langt nær det vi så.
Vi bruker det likevel.
En anelse får man tross alt.

onsdag 2. september 2009

Har sniler smakssans?


Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Iberiasnilen har plassert seg strategisk midt i matfatet. Men spiser den egentlig timian? Er den på ville veger? Eller er det en gourmet vi har truffet på?

Forleden kunne jeg konstatere at timianplanta i kjøkkenhagen fikk stå i fred for snilene.
Men den som driver hagestell, må være innstilt på å revidere sine oppfatninger.
Ikke slik at planta i kjøkkenhagen nå bærer tegn på å ha hatt besøk av sniler, men jeg kom over en iberiasnile som hadde plassert seg midt i en timianplante vi har på et annet sted i hagen.
Nå er det jo ikke sikkert den spiste. Eller hadde spist.
Kanskje den bare var på tur i det grønne.
Skjønt, det har jeg vanskelig for å tro.
Kanskje er det med snilene som med mennesker og andre dyr, at smaken er forskjellig?
Og at dette var en "feinsmecker".
Glupske altetere spiser det de kommer over, selvfølgelig, men hvem vet. Kanskje det finnes gourmeter blant laverestående skapninger også?
Her har studenter - og vitenskapspersoner - på universitetet på Ås noe å forske på.
Har sniler individuelle egenskaper, eller utgjør de i samlet sum en ensartet, forsluken masse som spiser det de kan finne uansett smak og konsistens?
Eller har de preferanser?
Er de i stand til å velge bort? Til å foretrekke?
Og hvor er smakssenteret eventuelt plassert i den grautete massen som en snile består av?
Kanskje forskerne allerede vet slike ting?

tirsdag 1. september 2009

Vinden plukket roser


Foto: Kow d.e. 010909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Rosegrenen med seks, lovende knopper ligger avbrukket etter vindens ublide behandling.

Under: Vi får håpe at knoppene ender opp i blomster som vil glede oss innendørs. Husets frue sverger til "skråskjæring" og varmt vann.

Tenkte jeg det ikke.
Gårsdagens innlegg om de gule rosene, var å friste skjebnen. Over evne.
Da jeg gikk ut for å hente avisene og "inspisere parken" som min hageglade far alltid sa, lå den ranke rosegreinen med seks tunge knopper i enden, avbrukket med hodet på marken.
Den hadde brukket ved festet inne ved stammen. Som en annen av de lovende greinene med knopper gjorde tidligere.
Mens husets frue gjerne tar inn blomster fra hagen, mener familiens "gartner" at blomster gjør seg best på rot - i hagen, der de "hører hjemme".
Sorgen over de avbrukne rosene er derfor ikke like stor hos begge familemedlemmer.
Men "gartneren" tar det tungt. Ikke minst fordi han bebreider seg selv for ikke å ha vært forutseende nok til å binde opp den utsatte greinen.
Klok av skade, heter det.
Men "gartneren" må innrømme at han ingen ting hadde lært.
Og nå er det for seint.
Nå får vi bare håpe på at rådyrene og vinden sparer resten, og at knoppene vi har tatt inn, springer ut og blir til gule, vakre roser slik meningen var.