mandag 29. september 2008

Høstlige stjerner i hagen

Foto: Kow d.e. 250908 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Høstastersen er på sitt vakreste nå. Denne står i staudebedet og er omlag 1,5 meter på det høyeste, mens en av samme slaget som står i "rosebedet" ved veggen, ikke strekker seg til mer enn omtrent 1 meter. Denne sorten kommer med de første blomstrene i slutten av august og øker på til den står i fullt flor fra midten av september.

Her er en mer kortvokst, blåfarget utgave som blomstrer seinere. Mens naboene som bildet viser, har tatt høsten, lar astersen de blå stjernene skinne i høstsola.


Aster betyr stjerne.
Og det kan man godt forstå.
Ut over høsten er astersen full av små, stjerneliknende blomster som nyter de siste strålene av høstsol og hilser oss friske og fine når vi kommer ut om morgenen for å se hvordan det står til.
Astersen gir ikke opp for lave nattetemperaturer. Den tåler en kuldenatt eller to. Bare gradestokken ikke synker for lavt.
Vi har et par sorter.
En høy, rosa som kanskje er en virginiasters (Áster nóvi-bélgii), eller en beslektet hybrid, eller muligens en kleimeasters (Aster novae-angliae).
Og så har vi en lavere blå som vi heller ikke er sikker på navnet på. Fargen og høyden kan tyde på at det er en frikartasters (Aster x fricartii) eller kanskje en bergasters (Aster amellus).
Men det kan også være en hybrid, selvfølgelig.
Norsk planteleksikon forteller at aster er en slekt med over 500 arter, så mulighetene for å ta feil er mange.
Hagelitteraturen sier at asters skal ha mye sol og foreslår at de omplantes etter et par år.
Det har ikke vi vært flinke til, men fordi vi har latt plantene stå med frøkapslene på, har de tatt affære selv og sørget for fornyelsen og foryngelsen ved å så seg på steder hvor de får slike vekstvilkår som de foretrekker.
Arbeidsbesparende og praktisk.

fredag 26. september 2008

Aviser mot hvitveis

Foto: Kow d.e. 240908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Aviser i bringebærbedet holder hvitveisen i sjakk - i alle fall delvis.

Bringebærbuskene har flere konkurrenter.
Verst er nok bjørketrærne som sender sine lange røtter inn der hvor jorda er løs og innbydende, og hvor de kan forsyne seg av næring og fuktighet som bringebærene skulle ha.
Når bringebærene lider for åpenlyst, kutter vi de øverste bjørkerøttene ved tomtegrensen, men trærne lider ingen nød. Det er nok av røtter dypere nede.
Og så har vi hvitveisen. Den er vakker der den passer inn, men i bringebærlandet er den bare en grådig snylter som vi gjør alt vi kan for å bli kvitt.
Roundup og annen kjemisk bekjempelse vil vi helst unngå, derfor tyr vi til aviser.
De legges i vann til de er ordentlig gjennombløte, og så legges de overlappende ut mellom bringebærplantene.
Oppe på avisene legger vi gressavklipp og løv.
Det hjelper. Ikke slik at vi blir kvitt hvitveisen, men mengden blir redusert betraktelig.
Dessuten reduserer avisene floraen av rotskudd.
Rotskudd bruker vi til å fornye bestanden med år om annet, men det blir lett for mye. Vi er derfor fornøyd med at avisene demper tilveksten.

torsdag 25. september 2008

Hva skjer 'a?

Foto: Kow d.e. 250908
Klikk på bildet for å se større versjon

Midt i vår frodige, grønne kryptimian utvikler det seg et "svart hull". Hva i all verden er dette?

Vi skrev nylig om timianplantene våre og framholdt at de sjelden "går ut".
Ikke før var det skrevet, så oppdaget vi et merkelig svart felt midt i den grønne, frodige tua.
Siden er feltet blitt større.
Hva kan dette være?
Urin?
Først mistenkte vi rådyrene, så grevlingen, men det er kanskje å gjøre en skjelm urett, for det lukter ikke noe. Vi har stukket handa ned i det svarte og rotet rundt før vi har luktet på fingrene. Ingen ting.
Det svarte ser nesten ut som olje, men ingen ting smitter av på fingrene.
Er det en kjemisk reaksjon? Eller sopp? Ingen sporer er å se eller merke, så sannsynligvis ikke.
Hvis noen har vært borte i noe liknende, eller har en begrunnet teori om hva dette merkelige fenomenet skyldes, så la oss høre om det.

mandag 22. september 2008

Fryd for øyet og matfat for sidensvansene

Foto: Kow d.e. 140908
Klikk på bildet for å se større versjon

Mispelen ved innkjørselen har massevis av røde bær som lokker sidensvans i store mengder.

For sånn omtrent 23-24 år siden fikk vi et merkelig rotskudd. Det bestod av en blyanttynn stamme på omlag 70 cm og en enda tynnere sidegrein helt øverst i toppen.
Familien måtte hoderystende registrere at husets herre gav den merkelige skabelonen den framtrendende og godt synlige plassen ved innkjørselen lengst ute mot vegen. Som pedagog hadde han tro på at gode vekstforhold og godt stell ville kunne gjøre selv det umuligste utskudd til en vakker - og nyttig - plante.
I dag er det ulenkelige, misformede skuddet en frodig, dekorativ buske som årlig varter opp med en masse røde bær.
Vakre for øyet, så lenge det varer, og deretter mat for et umåtelig antall sidensvans som uten varsel invaderer hagen og spiser bærene av ulike slag mispel, rogn, bærberis, aronia og andre mer anonyme busker som vi har rundt omkring i hagen.
I følge Norsk planteleksikon finnes det om lag 50 arter av mispel (cotoneaster). Noen feller løvet, noen er vintergrønne, og noen kan ikke helt bestemme seg. Vekstformen varierer.
I vår hage har vi flere slag. Både store bulkemispler og krypende, eviggrønn dammeri. Noen har vi formert ved hjelp av rotskudd fra famile og kjente. Det som trolig er bulkemispel (cotoneaster bullatus) - og kanskje andre med - har fuglene kommet med.
Det virker i alle fall sannsynlig, for plutselig har det dukket opp planter som verken vi eller naboene har fra før. Og bærene med frø i, er for tunge til at de kan ha kommet med vinden.
Hvilken art mispelen ved innkjøringen er, er vi usikre på. Kanskje er det sprikemispel (cotoneaster divaricatus). Bladene på vår plante får i alle fall vakre høstfarger, før de faller av.
Bærene tar altså fuglene seg av. Planta overvintrer derfor med bare, mørke stammer og greiner som danner en elegant silhuet mot hvit snø og minner om en tusjtegning, streket opp med impulsive linjer av den ekspresjonistiske kunstneren, naturen.

tirsdag 16. september 2008

Hva slags tre er dette?


Foto: Kow d.e. 2008
Klikk på bildene for å se større versjon


Over: Vi regner med at det er en gran, men hva slags?


T.v.: Overflaten er glatt. Det hvite "utslet-tet" har kommet det siste året.


For mange år siden fikk min kone tre små planter av en bekjent.
Plantene var et slags bartre som var ukjent for oss, og hadde sin opprinnelse på det som den gangen het Landbrukshøgskolen på Ås.
To av plantene satte vi relativt værutsatt i utkanten av plenen.
Den tredje plantet vi i et mørkt bed på nordsiden av huset, ikke langt fra husveggen og kjøkkenvinduet.
Slik vi ofte gjør, undervurderte vi trærnes vekstkraft og raskt voksende behov for "Lebensraum".
Alle tre skjøt hurtig i været.
Etter noen år måtte vi felle det ene av de to som stod ute på plenen slik at det største av dem skulle få utfolde seg. Og det gjorde det. Inntil vi for tre-fire år siden skar det ned for ikke å frata en fjerntliggende nabo utsikt til sjøen.
Nå har vi igjen treet ved kjøkkenvinduet. Det rekker i dag langt over taket, og må nok kuttes slik at det ikke er til sjenanse for andre naboer.
Men vi kvir oss for å fjerne det helt. Vi har nemlig stor glede av det.
Nederste delen har vi "frisert" ved å fjerne kvister slik at vi kan komme forbi på hagegangen mellom treet og huset, og på de laveste greinene henger vi fugle- og ekornmat. Matingen gir både oss og barnebarna viktige opplevelser.
I alle år har vi lurt på hva disse trærne heter.
Det er vel en gran, men hva slags? Hva heter den på norsk og latin, og hvor i verden vokser den naturlig?
Og hvordan og hvorfor er den kommet til Norge?
Er det noen som kan hjelpe?

mandag 15. september 2008

Tomt i flere plan


Foto: Kow d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon



Øverst: Vår tomt har tre nivåer. Fra nedre plen går en trapp opp til gårdsplassen.








Midten: Nedre plen. T.v. bak fotografen er det et steinbed.









Vi bygde i 1982-83 og flyttet inn sommeren 1983.
Tomta var egentlig en naturtomt med småskog og villbringebær på forsiden, og gran og furuskog på baksiden.
Bak - dvs. på østsiden av huset - har vi fortsatt naturtomt med skogbunn og bartrær.
På vestsiden av huset måtte vi imidlertid fylle opp på oversiden av innkjørselen, for ikke å få en altfor stor skråning ned fra naboens tomt.


Øvre nivå har i flere år vært tumleplass for grevlinger som har gravd opp og ødelagt plenen. Mellom Weigelaen og Kolkwitziaen er det utsikt til Oslofjorden.

Den øvre plenen er anlagt på et noe tynt jordlag, som ligger på et lag av 20-30 cm leire som i sin tur ligger oppe på de kjempesteinene som er brukt for å heve nivået.
Den nederste plenen ligger på den opprinnelige skogbunnen som var der før vi kom og grep inn i naturens orden.
Skråningen mellom øvre plen og innkjørselen er beplantet med rosespirea, ulvespirea, pink Grootendorst, kvede og gyvel.
På "skulderen" til høyre for innkjøringen er det staudebed, og i skråningen derfra og ned til nederste plen, er det rosa rugosa, snøbærbusker, brudespirea, aronia, sibirertebusk og bulkmispel.
I bakkanten av steinbedet på nederste nivå er det tre omfangsrike busker, som jeg mener er bulkemispel. En velutviklet buske av samme slaget står på plenen vis a vis. Jeg har klipt buskene slik at de danner en portal eller en slags "pergola" uten søyler. Det gjør det mørkere for vekstene, men gir en stemningsfull, lun atmosfære.
Gressflatene er beholdt av hensyn til familiens sosiale liv.
På nederste plen spilles det forsiktig fotball med barnebarna, og på den øverste holdes det ved forskjellige anledninger hageselskap - fortrinnsvis for familien.
Mellom øverste plen og den vestlige endeveggen på huset, er det en hellelagt sitteplass med levegg og peis.
For den som leser våre blogginnlegg om hage, planter og plantestell, kan det kanskje være interessant å få et innblikk i hvordan hagen er utformet.
Derfor har vi laget denne presentasjonen.
Det grunnrisset den gir, skal vi fylle ut etter hvert.

søndag 14. september 2008

Snilene bruker luktesansen

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjoner

Iberiasnilene (Arion lusitanicus) orienterer seg ved hjelp av luktesansen og skyr verken stein eller grus for å komme fram til matfatet.



Se godt etter, så ser du snilene på veg oppover stammen til matfatet. Noen sniler klatrer i "spiral" rundt treet, altså en mye lengre distanse enn strengt tatt nødvendig.







En boasnile tar en spisepause på kanten av matfatet. Noen ganger ligger flere sniler av forskjellige slag ved siden av hverandre og spiser samtidig.








I innlegget Sniler på "fuglebrettet" drøftet vi hvordan snilene kan vite at det er attraktiv mat høyt oppe i lufta.
Flere har latt seg engasjere av problemet.
Vi forela saken for snileekspertene på Bioforsk på universitetet på Ås, og har fått svar.
- Snilene finner mat ved hjelp av luktesansen, som er godt utviklet, svarer forsker Arild Andersen.
- Og kan finne ut at brødmaten høyt til værs er å foretrekke?
- Som de fleste dyr er snilene meget kvalitetsbevisste og går for det beste, for det gir dem den beste utviklingen. Selv vi mennesker, som har en meget dårlig luktesans, kan kjenne lukt på mange meters avstand, så det og mer til bør sneglene greie.
Så enkelt altså.
Skjønt, vi er fortsatt imponert - og overrasket.

torsdag 11. september 2008

Sniler på "fuglebrettet"

Foto: Kow d.e. 070908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Hvordan kan snilene på bakken forstå at det er mat høyt, høyt der oppe?

Vi har en mateanordning hengende utenfor kjøkkenvinduet.
Der henger vi ut brødskalker og -skiver som vi tigger fra forretninger som har oppskjærermaskin.
Og maten er populær, blant småfuglene, hos vår faste venn ekornet - og snilene.
Joda, boasniler, iberiasniler og velfødde åkersniler jobber seg møysommelige vel 2,5 m opp langs trestammen, ca 115 cm ut langs en grein, og så langs en 10-12 cm lang ståltråd ned til maten.
Hvordan i all verden kan snilene, når de er nede på bakken, vite at det er godsaker høyt der oppe? Mat som det er verdt å klatre så langt og lenge for å få tak i?
Det de klatrer etter, er altså brød. Kan snilene ha erfaringer med brød?
Nede på bakken er de omgitt av all slags saftig og fristende grøntfor og råtnende gressavklipp som vi har lagt mellom bringebærbuskene.
Dette forsmår de altså for å få tak i brød.
Høyt til himmels. For i forhold til snilenes egen størrelse er avstanden opp til matfatet ganske drøy.
Boasniler og iberiasniler er fiender sies det.
Tydeligvis en sannhet med betydelige modifikasjoner, for boasniler og iberiasniler ligger i fredelig sameksistens side-om-side og spiser av fugle- og ekornmaten.
Vi får håpe at boasnilene i alle fall spiser eggene til iberiasnilene når de vel er nede på bakken igjen - som en slags dessert etter hovedmåltidet - som altså er brød, flere meter oppe i lufta.

onsdag 10. september 2008

Dekorative c-vitaminer

Foto: Kow d.e. 070908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Rynkerose gir delikate, røde nyper fulle av C-vitamin og trolig også andre verdifulle antioksidanter.

Noen betrakter Rynkerosen (Rosa Rugosa) som en fare for norske hager, norsk natur og det norske kulturlandskapet. Planta er forvillet flere steder i Norge, og man er, sikkert med en viss rett, redd for at de i likhet med lupinene tar overhånd i skråningene langs motorvegene.

Vi har om lag ti rynkeroser spredt på forskjellige steder i vår hage. Vi har dem for blomstenes, bladverkets og – ikke minst – nypenes skyld.

Vi har andre nyperoser også. Men disse nypene er mindre, mørkere og hardere, og derfor etter vårt skjønn, ikke så anvendelige.

Hagelitteraturen anbefaler at rynkerose skjæres helt ned hvert fjerde år. Vi skjærer, eller snarere klipper, de fleste av rynkerosene ned til omlag 30 cm høyde hver vår. Da blir de penest. Både de vi klipper hardt og de vi klipper moderat, samler bladverket på toppen av nakne "stammer" utover sommeren. Trolig skyldes det mangel på lys under det tette bladverket.

Nypene på rynkerosen er vakre og sunne. De er små, runde C-vitaminbomber og kan brukes til både det ene og det andre

Vi har tidligere brukt nypene til marmelade eller syltetøy. Det er arbeidskrevende, for frøene eller ”lusene” som de kalles, må - eller bør - fjernes før nypekjøttet havner i kjelen. Det er en omstendig operasjon, og skal man lage mye, kan rensingen ta tid. Men nypemarmelade er godt og sunt og verdt anstrengelsene.

Vi koker uten sukker. Diabetikeren av oss kan da søte sin del med kunstig søtstoff og den friske med sukker. I den utstrekning ekstra søting i det hele tatt er nødvendig. Modne, eller litt overmodne, nyper er søte i seg selv. Enda søtere blir de visstnok etter en frostnatt eller to, men da kan de også bli bløte og klisne. "Frostnetter" kan man kanskje med større hell gi dem i fryseren etter at de er høstet og renset?

I år skal vi lage nypesaft og -juice. Det har vi ofte tenkt på, men det er aldri blitt noe av. Men i år skal vi prøve. Til safta har vi tenkt å koke nypene med frøene i, og skille fra faststoffene i etterkant. Vi er spent på hvordan det vil påvirke smaken.

For tre-fire år siden fikk vi en juicepresse. Den er ikke blitt utslitt, for å si det sånn. Den skal prøves ut i år. På nyper.

Kanskje rapporterer vi om erfaringene i Hagekroken.

tirsdag 9. september 2008

Portulakk

Foto: Kow d.e. 050908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen ynkelige portulakkplanter har overlevd snilenes angrep.

I våres fant jeg, som tidligere fortalt, noe gammelt, bortglemt portulakkfrø som jeg sådde.
En del planter kom, og det hele så ikke så verst ut.
En stund. Men så fikk snilene teften av godsakene.
Nå har jeg høstet de sørgelige restene og syltet dem for å bruke dem i fiskesuppe.
Jeg tar utgangspunkt i oppskriften på s. 675 i "Stor kokebok" av fru Henriette Schønberg Erken (Aschehoug 1934), men moderer sukkermengden i laken og gjør ellers vold på flere av den bestemte damens regler.
Schønberg Erken foreskriver forholdet 1 kg sukker og 1/2 eddik til 1 kg portulakkstilker, men en brøkdel av denne sukker- og eddikmengden er nok. Jeg anbefaler at kokken smaker seg fram, for matlaging er en smak-sak.
Jeg krydrer laken med kanelbark og nellikspiker slik Schønberg Erken foreskriver, men mengden må også her avgjøres av smak og behag.
Schønberg Erken foreslår å skille fra bladene og bare sylte stilkene, men jeg sylter både stilker og blader. Først koker jeg stilkene en stund slik at de er nesten møre, og så slipper jeg bladene oppi slik at de blir forvellet - eller vel så det - før jeg legger alt på glass og heller lake over.
Så lite portulakk som jeg har, sløyfer jeg også Schønberg Erkens omstendige framgangsmåte med stadige oppkok av laken flere dager i trekk.
Har man derimot så store mengder at det er snakk om meget lang lagringstid, bør man nok være nøye med å sørge for at portulakken ikke blir bedervet.
Når jeg serverer fiskesuppe, legger jeg både stilker, blader og en skjefull eller to av laken i suppa etter at den er fylt i tallerkenen.
Noen vil ha det til at dette er en bergensk tradisjon, men i så tilfelle er Bergen en meget stor by, for i mitt barndomshjem i Sarpsborg, brukte vi portulakk - som min far hadde dyrket, og min mor hadde syltet - i fiskesuppa. Det var der jeg lærte å sette pris på smaken av syltet portulakk.
Portulakk (Portulaca oleracea) kan også brukes rå, f.eks. i grønne salater og eggeretter, og kokt eller dampet i smørsaus og som grønnsak til så vel kjøtt som fiskeretter.
Folketroen vil ha det til at portulakkte virker oppkvikkende. Sikrere er det at portulakkfrø virker avførende. Så pass opp for frøene.

Weigelaen blomstrer igjen

Foto: Kow d.e. 090908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Weigelaen er generøs. Nå blomstrer den for annen gang denne sommeren.

For første gang, for første gang, det giver mang en småting rang, heter det. Men det som gjentar seg, er heller ikke å forakte. Spesielt ikke når det kommer overraskende.

Vi hadde ikke ventet at våre to klokkebusker - trolig Weigela "Eva Rathke" i følge "Alt om hagen", prydbusker 2, Idé-forlaget 1988 - skulle slå til med en ekstra blomstring i september. Nær sagt, mot naturens orden. For det kan nesten se ut som om buskene blomstrer på årskvister, men ved nærmere ettersyn er vi kommet til at også denne blomstringen skjer på fjorårets kvist. Skjønt, det er vanskelig å avgjøre for noen av kvistene ser unge ut.

Vi pleier å stusse buskene etter blomstring, men rakk ikke det i år. Formodentlig er det dette som har gitt oss denne overraskende, og derfor ekstra gledelige, blomstringen nå på tampen av sesongen.

mandag 8. september 2008

Vinterglans og hosta

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Vinterglans og hosta, som begge har dekorativt bladverk, kjemper om plass i hjørnet mellom hagetrappa og gårdsplassen.

Da vi for mange år siden plantet i et mindre bed mellom gårdsplassen og trappa ned til det nederste hagenivået, plantet vi altfor tett.
En cotoneaster har vokst seg omfangsrik, og staudene har også blitt større.
Planter som står tett, holder ugraset borte, så vi planter gjerne tettere enn anbefalt, men i dette tilfellet ble det nok i tetteste laget. Etter to-tre år stod physalis, vinterglans, hosta og fjærnellik oppe i hverandre.
Så gikk physalisplantene ut. Nelliktua har etablert seg i enden av bedet og holder seg der, mens vinterglans og hosta fortsatt kjemper om plassen i det trange bedet mellom cotoneasterbusken og tua med nellik.

Vinterglans
Pachysandra terminalis, eller vinterglans som vi sier på norsk, er villig og herdig og har et bladverk som er dekorativt hele året, men blomstene er uanselige.
Vinterglans bør i følge planteleksikonet stå i halvskygge, men trives også i skygge. Våre planter står i tilnærmet full sol og tåler det åpenbart godt.

Hosta
Hvilken sort bladlilje (hosta) vi har, er usikkert. Den har lansettformede, randete blad med hvite striper langs kanten, og passer dårlig med beskrivelsene i de hagebøkene vi har. Bladene er nemlig lysere grønne enn på noen av de plantene vi har funnet beskrevet.
Blomstene er ca 20 cm høye, lys lilla og visner fort.
Hvis noen har en teori om hvilken art det kan være, hører vi gjerne om det.
Vi har delt morplanten ved forsiktig å ta av rotskudd ytterst. Skuddene slår rot og vokser der vi setter dem - tilsynelatende uten krav til jordsmonn og lys.
Norsk Hageleksikon skriver "ingen problemer" når det gjelder skadedyr og sykdommer, men det var nok før iberiasnilene kom.

fredag 5. september 2008

Malver og kryptimian

Foto: Kow d.e. 100708 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Malver og kryptimian pryder hellegangen. De har selv avgjort at de skal vokse der.

De som leser denne bloggen, har sikkert forstått at plantene selv bestemmer vel så mye som gartnerne.
Der de sår seg og vokser opp, får de som regel stå. Rosa og hvite malver som vi fikk av noen venner, satte vi i et vestvendt bed på øverste hageplan.
Der har vi ingen malver nå. Rosa malver har vi faktisk ingen steder, men hvite har vi både her og der. Bl.a. ved hellegangen mellom rips- og bjørnebærbuskene.
Vis a vis de hvite malvene har den velduftende kryptimianen med de rosa - eller kanskje lilla - blomstene, tatt plass og breiet seg ut over ganghellene. Eller det som skulle være heller til å gå på.

Malver
Malver (Malvaceae) kalles - uvisst av hvilken grunn - på norsk gjerne for kattost. Vi - som er glad i svenske viser - foretrekker navnet malver som vi kjenner fra Gabriel Jönssons vise "Flicka från Backafall" hvor det så poetisk og nostalgisk heter:

"Luften är kryddad av tusende salvor,
men jag ger bort dem var endaste en,
mot at få vandra bland Backafalls malvor
allt medan månen går vakt över Ven."

Og hvor poeten skriver både om månen som "i malvorna går", og ollonborren som vil "veta om dina bröst bli som malvornas blom".
Det er klart at en plante som inspirerer til slik poesi, ikke kan kalles kattost.

Timian
Timian (Thymus) er en fin og meget anvendelig krydderplante.
Vi bruker blader og blomster fra vår kryptimian (serphyllum) i grønne salater, i tomatsuppe, ertesuppe og andre supper, i kjøttretter - og til te. Både ren timiante og sammen med andre urter.
Timiante skal i følge folketroen hjelpe mot hodepine - også bakrus! - onde drømmer, tungsinn, hoste, katarr og astma. Avkoket virker dessuten visstnok desinfiserende og kan brukes på sår. Timiansalve hjelper mot uren hud. Sies det.
Bank i bordet, men vår timian har klart seg gjennom mange norske vintre. Både snøfattige og snørike. Men noen planter har fra tid til annen gått ut. Hvorfor noen overlever vinteren og andre ikke, har vi ingen forklaring på. De har tilsynelatende samme klima- og vekstvilkår.

tirsdag 2. september 2008

Pepperrot


Foto: Kow d.e. 020908 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

OVER: Pepperrot er en kraftig plante som gjerne vil rå grunnen aleine.
VENSTRE: Det er flere enn oss som liker pepperrot. Snilene tar grådig for seg.

For flere år siden fikk vi en liten bit pepperrot (Amorácia rusticana Cochlearia armoracia ). Den var børstet fri for rothår og avskåret i begge ender.
Vi hadde kanskje ikke så stor tro på at den skulle komme, men satte den i jorda i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.
Etter som det på den tiden ikke var lov å vanne i vår kommune, fant vi det tryggest å ha grønnsaker og urter i skyggen av huset hvor bare ettermiddagsola nådde fram.
Pepperrota fikk i likhet med rabarbraen den mørkeste plassen.
Men rotbiten gjorde alle bange anelser til skamme.
Den kom og ble etter hvert til mange.
For tre-fire år siden flyttet vi noen av dem for å avgrense bedet og gi plass til grønnsaker, men det viste seg vanskelig. Selv om vi spadde meget dypt, ble det værende igjen en liten rotbit, og fra den grodde en ny plante opp. Uansett hvor mye og dypt vi spar, blir vi ikke kvitt den.
Norsk Hageleksikon slår fast at Pepperrot blir 60 cm høy. Flere av våre planter er 110 cm.
Vi river pepperrot og blander med rømme. Jo lenger den står, desto bedre smaker den. Blander man med krem, bør blandingen brukes innen kort tid - selv om pepperrot inneholder stoffer som motvirker mugg og forråtnelse.
Pepperrot passer både til middagsretter og som pålegg; f. eks. sammen med tomat.
Unge blader kan brukes i grønne salater.
Vi har frosset ned revet pepperrot og rotbiter som vi river før de har tint. Noen mener at smaken forsterkes ved kulde, men vår erfaring er at frosne røtter smaker noe svakere, men beholder tydelig pepperrotsmak.
Pepperrot har vært brukt i Europa i alle fall fra 1200-tallet. I andre deler av verden enda lenger.
I flere land har pepperrot navn som inneholder ordet hest, f.eks. engelsk: horseradish og tysk: Meerrettich som betyr mærrareddik.
Som de fleste andre urter er pepperrot omfattet av overtro. F. eks. skal en bit pepperrot i pungen holde fattigdommen unna i følge boka Krydder (Swahn 1998, Teknologisk forlag).
Vi har ikke prøvd.

Vi gledet oss for tidlig

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon


OVER: Her var det seks roseknopper. Nå er det én.
VENSTRE: Sånn har vi tidligere forsvart rosene mot rådyrene.
Må stengslene opp igjen?


Denne hagesesongen har vi ikke vært plaget av at rådyrene spiser av plantene.
Inntil nå har roser, stemor og ringblomster fått være i fred, og vi begynte å håpe på at det skulle vare.
Kanskje kunne vi til og med plante tulipanløker for å sikre oss et tidlig blomsterflor til våren?
I går ble vi imidlertid brakt brutalt ned på jorda igjen.
I nattens mulm og mørke hadde rådyrene spist fem av de seks remonterte roseknoppene på den gule rosen som vi er så glad i.
For den er rådyrene dessverre også glad i. På sin måte.
Like ved lå avgnagde og delvis oppspiste roseblader og rester av blomsterertplanter som de også hadde forsynt seg av.
I flere år har vi måttet gjerde inn den gule rosebusken og blomsterertene med gjerdeelementer, hagestoler og annet som kan være egnet til å holde rådyrene på avstand fra de fristende plantene.
Ikke har det vært pent, og ikke er det praktisk, for stengslene står i vegen når biler skal snu.
Så vi får se. Kanskje må gjerdeelementene opp.
På den annen side: Forsvinner den siste roseknoppen også, så er det ikke mye å ta vare på.
For det er vel for mye å vente at rosene skal rekke å sette enda flere nye knopper før kulda setter inn, og vinteren tar over.