Sommerfuglbusken frosset?

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Sommerfuglbuskens stammer og greiner ser faretruende tørre og døde ut. Har rota greid seg?

Sommerfuglbusken (buddleia) eller høstfivreldbusk, som den også kalles, er nærmest for en staude å regne på våre kanter.
Det er sjelden at stammer og greiner klarer seg uskadde gjennom vinteren.
Men heldigvis kommer det som regel nye skudd fra rota.
Etter som blomstene kommer på årets skudd, blir det likevel som regel store vakre, rødfiolette blomster som vi - og sommerfuglene - kan glede oss over.

God tilvekst
I fjor derimot var det liv i så å si hver eneste stamme fra året før.
Busken fikk derfor en uvanlig stor tilvekst og begynte å likne ... ja, en busk.
I år ser det imidlertid ut til at den vender tilbake til staudestadiet igjen.
Jeg har brukket av og klipt litt her og der, og alt tyder på at det som vokste til i forfjor og i fjor, er frosset i løpet av vinteren.
Jeg har likevel ventet med den radikale beskjæringen.
Det er fortsatt kjølig, og mange trær ser ut til å nøle.
Stammer og greiner får derfor en drøy uke til på seg.
Har ikke nye skudd vist seg da, blir busken klipt helt ned.

Rota død?
Nå er det jo ikke sikkert at rota har klart seg heller, selvfølgelig.
Foreløpig er det ingen nye skudd å se helt nede ved bakken heller.
Planta er da også plassert på stedet mot bedre vitende.
Vokseplassen må være godt beskyttet mot kulde og vind, sier hagelitteraturen.
Hos oss står den midt i trekken fra fjorden.
For om mulig å bøte litt på ulempene ved den uheldige plasseringen har jeg latt gresset og markjordbærplantene som omgir rota, stå - foreløpig.
Tanken er at de skal gi planta litt lunende ly for den kalde vinden som feier inn over den øverste plenen der den står, og skaper et tilnærmet "polarklima" der våren skulle ha overtatt for lenge siden.
Det vil være dobbelt synd om planta er "gått ut" som det heter.
Synd for oss - og synd for sommerfuglene som har trukket til busken og fylt hagen med flygende skjønnhet til glede for oss som har benyttet sitteplassen like ved.
Vi krysser fingrene.
Men håpet er ikke stort.

Parkslirekne på etterskudd

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Selv den ustoppelige parkslireknen er på etterskudd i år, men den kommer - både der den skal være, og der den ikke skal være.

Parkslireknen er et "ugress" som aldri skulle vært sluppet inn i vår hage.
Å gi den plass i skråningen ved garasjeveggen, er en av de største tabbene jeg har gjort i min 50-årige "karriere" som hobbygartner.
Nå lar den seg trolig ikke fjerne uten at vi tar gravemaskin til hjelp.

Sen start, men god fart
Som de fleste andre planter i hagen, kom parkslireknen seint i gang i år.
En stund måtte jeg faktisk se nøyere etter for å se om det var liv i den.
Men så stakk de brunrosa skuddene opp av de gamle tørre rotklumpene og av jorda, og da fikk de raskt opp farten.
Selv om de er på etterskudd, ser det ut til at de gjør hva de kan for å ta igjen det tapte.

Imponerende livskraft
Ett av problemene ved parkslireknen er rotskuddene.
Nye skudd dukker opp over alt hvor de ikke skal være - og langt unna morplantene.
Og de prøver seg ikke bare der hvor det er åpen jord.
De presser seg fram i de trange mellomrommene mellom betonghellene på terrassen ovenfor, og løfter på hellene dersom det blir for trangt.
Jeg er motvillig imponert av livskraften - men kunne ønske at de utfoldet sin kamp for tilværelsen andre steder enn her hos oss.

Tåler Roundup?
Jeg prøver å stelle hagen med minst mulig bruk av kunstige bekjemningsmidler.
Jeg har imidlertid behandlet slirekneskuddene på terrassen med Roundup.
Men med ringe hell.
Skuddene dør, men etter kort tid kommer det nye.
Røttene ser altså ikke ut til å ta skade.
Og ingen ting tyder på at gift i tilstrekkelig mengde blir fraktet bort til hovedplantene som rotskuddene må antas å komme fra.
Det skal altså kraftigere lut til.
For å si det sånn.

Ikke bare ulemper
Det er imidlertid ikke bare ulemper ved disse flere meter høye plantene.
I normale somre kan ettermiddags- og kvelds-sola bli uutholdelig varm på verandaen som vender mot sør og vest.
Da er det godt å kunne trekke møblene inn bak de høye, bladrike slireknestammene og -greinene som når omlag én meter høyere opp enn verandarekkverket.
De gir akkurat passe skygge og lys.
Om hvis vinden står inn fra fjorden - og det gjør den jo som regel - bidrar slireknen til å ta av for trekken.
Selv om mye stygt kan sies om denne bambusliknende planta som ikke kjenner sin plass, men er til bry ved å dukke opp på steder hvor vi ikke vil ha den, har den altså også sine fordeler.
Noe som er lett å glemme.
Men svartelistet er den.
Og bør utryddes.
Men hvordan gjør man det?
Det ser det ikke ut til at "ekspertene" har noe fornuftig svar på.

Søk på slirekne og parkslirekne i søkefeltet øverst på siden og se andre artikler på bloggen om denne planta.

Venter på å få komme ut

Foto: Kow d.e. 12052013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pelargonier, fuchsia, eføy og andre slyngplanter som har tilbrakt vinteren innendørs, venter på å få komme ut i det fri.

Et av de mindre rommene i huset er "fullt" av planter som venter på å komme ut.
Også i stua nede er det planter som "utålmodig" ser fram til at temperaturen blir slik at de kan flytte utendørs.
I vedskjulet står de pottene med pelargonier som er for store,  plasskrevende og uhåndterlige til at de kan stå inne i noen av oppholdsrommene.
Også i garasjen er det planter som har "mellomlandet" på vegen fra vedskjulet til friheten.

Utålmodige
Alle disse er også "utålmodige".
Planter har ikke menneskelige egenskaper, tanker og følelser.
Jeg skriver likevel at de venter "utålmodig" fordi de vokser mer enn de har godt av i rom hvor de verken får det lyset eller den friske lufta og det solskinnet som de trenger for å bli friske, frodige og grønne.

Akklimatisering
Men kanskje er det ikke plantene, men "gartneren" som er den egentlige utålmodige.
Det er mange planter.
Da de var færre, pleide jeg å flytte dem ut om dagen når temperaturen ikke var for lav og vinden ikke for sterk.
Men det er uoverkommelig nå.
Dessverre.
For "inneplantene" trenger å bli vant med forholdene utendørs.
Ikke minst trenger de å utvikle motstandskraft mot den ustanselige vinden.
De stilkene og bladene de har med ut fra sin beskyttede innendørstilværelse, knekker lett.
Jeg ser med en viss beven fram til at at fuchsiaene skal klare seg på egen hånd i vinden.

I garasjen
De plantene som står i garasjen, er noe bedre stilt.
De får riktignok ikke lyse vårnetter, men dypt mørke bak en lukket garasjeport.
Men om dagen får de lys når garasjeporten står åpen.
Og selv om det både er kaldt og regner og blåser ute, står de i le.
Når vi da ikke flytter dem ut for at de skal utvikle motstandskraft mot naturkreftene.
Eller bli dusjet og gjennomvannet av regnet - som ikke er mangelvare akkurat nå.
Å ta et stort antall planter som er våte av regn, inn i huset er ikke uproblematisk.
Å sette våte planter inn igjen i garasjen, er ikke like betenkelig.
"Garasjeplantene" nyter derfor fordeler som de øvrige plantene - dessverre - må unnvære.
Derfor venter vi nå utålmodig på våren - både "gartneren" og plantene.

Bare blåbær?

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Det er ikke bare hageplantene som bærer merker etter den harde vinteren. Også store deler av blåbærlyngen har frosset.

Da vi skulle bygge på begynnelsen av 80-tallet, var vi i den heldige situasjon at vi kunne velge tomt.
Vi - eller kanskje det var jeg - valgte en tomt med sjøutsikt, mulighet for hage - og mulighet til å beholde en del som skogstomt med trær og vill bunnvegetasjon.

Tynnet, men bevart
Skogstomtdelen har vi tatt vare på.
Noen trær som er blitt faretruende store, eller har stått i vegen for naboenes sjøutsikt, har vi felt.
Dessuten har vi vedlagre i skogen vår.
Det ødelegger riktignok en del av undervegetasjonen, men stort sett er urskogballansen intakt.
De opprinnelige bunndekkerne er dominerende.

Blåbær
F.eks. fins det blåbær.
Ikke i store mengder, men nok til at våre barnebarn i gode år har kunnet plukke og kose seg.
Litt til den eldre generasjon er det også blitt.
Noen ganger i glass og spann og krukke, men ikke minst i magen, slik det står i sangen.

Tørke og kulde
Vi holder øye med blåbærriset og forsøker å ødelegge minst mulig når vi bruker den skogbevokste delen av tomta.
I tørre somre har vi vannet.
Det har ikke hindret at kart og bær har tørket inn på det riset som har stått i den varmeste sola, men blåbærriset har i alle fall overlevd.
Tørke har vi altså - delvis - forhindret.

Brunt og vissent
Kulda er det værre med.
Denne våren viser blåbærriset umiskjellige tegn på å ha frosset.
Det er fin tilvekst av nye, friske, grønne planter som har stått i le nederst ved bakken, men det høyeste riset, som har stått mest utsatt, er brunt og vissent.
Det bærer nok ikke flere bær.

Urskog eller hage?
Skal jeg fjerne det?
Eller skal jeg la det stå slik at vegetasjonen kan ta seg opp igjen ved egen hjelp etter urskogmetoden?
Jeg tror jeg lar det være foreløpig.
Viser det brune riset ikke tegn til liv, kan det vel hende at hagesaksa kommer fram lenger ut på sommeren.
Litt hjelp fra en velvillig og litt utålmodig "gartner" kan kanskje naturen trenge.
Kanskje vil den til og med vise sin takknemlighet i form av bær når sommeren kommer?
Og: Skogsdelen av tomta er jo del av hagen - når alt kommer til alt.
Litt "frisering" skader kanskje ikke?

Samarbeid
Situasjonen får meg til å tenke på gartneren som jobbet blant nyttevekster og blomster da en religiøst anlagt person kom forbi.
- Her har du ved Vår Herres hjelp, skapt et paradis på jord, sa den besøkende.
- Ja, det kan du vel for så vidt si, svarte gartneren. Du skulle sett hvordan det så ut her da Vår Herre dreiv her alene.
Det er kanskje ikke så dumt å rekke naturen en hjelpende hånd av og til.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: Denne potta med agapanthus har overvintret frostfritt innendørs og har utvilsomt overlevd. Det sies at agapanthus trives med å stå trangt, men dette trangbodde eksemplaret blomstret ikke i fjor så nå skal det deles.

Bilde 2: Blomstre gjorde derimot denne planta som ikke akkurat har mangel på plass. Den har overvintret i garasjen hvor det tidvis har vært kuldegrader. Har den klart seg?

Jeg har flere urner eller potter med agapanthus.
Noen større og noen mindre.
De fleste av dem har blomstret rikt i flere år.
Et par av dem har rikelig med plass, mens én - vist på bilde 1 ovenfor - står så trangt at den ikke kan stå trangere.
De som hadde god plass, hadde paradoksalt nok - og i strid med rådende teorier - blomster forrige sommer, mens den som stod trangt, ikke blomstret.

Ødelagte potter
Flere av agapanthus-plantene har stått i steingodspotter som den som er vist på bilde 1 ovenfor.
Rotsystemet til plantene vokser voldsomt.
To potter er tidligere "sprengt" i stykker av  røttene.
Når dette har skjedd, har det ikke vært jord igjen i pottene - bare røtter.
Hvor er jorda blitt av?

Sitter fast
Jeg har forsøkt å få den "trangbodde" planta på bildet ovenfor ut av potta  i ett stykke, men forgjeves.
Jeg får ta fram tollekniven og prøve å dele fra biter ytterst ved kanten.
Det vanskelige er å bruke nok kraft og makt til at rotklompen løsner, men uten at potta ryker.
Jeg frykter at det ikke blir lett.
Lærdommen må bli at planta bør tas ut av potta og bli omplantet til større potte før den fyller potta der den står, slik at den blir umulig å få ut.
Er den først kommet løs, bør den forøvrig deles - i alle fall i to, kanskje i tre eller fire.

Tålt kulda?
Et år lot jeg agapanthus-plantene stå ute nedgravd i bakken vinteren igjennom.
Det gikk bra.
De overlevde, og de blomstret.
Arten tåler derfor kulde.
Jeg antok derfor at den store planta i den store store, svarte plastpotta på bilde 2 ovenfor, ville overleve selv om den ble stående i garasjen og måtte tåle noen kuldegrader i løpet av vinteren.
Foreløpig har den ikke vist tegn til liv.
Det vil si: Røttene ser - og kjennes - friske og fine ut, men skudd og blader har den ikke fått.
Nå skal jeg dele rotklumpen og plante rotdelene i diverse potter.
Det skal bli interessant å se hvordan de røttene er, som er dekket av jord.

Bruk søkeordet agapanthus i søkefeltet øverst på siden og se andre innlegg som jeg har skrevet om agapanthus-plantene våre.

Der hvor roser dør

Foto: Kow d.e. 03052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Stusselig i rosebedet, men ikke alle rosene er døde. Klematisen til høyre for vinduet har forøvrig klart seg.

Et par-tre av rosene ser døde ut.
Tre fire kommer med enkeltstående, spede skudd helt nederst på stammen - men ovenfor podestedet.
Det er m.a.o. liv i rota.
Og tre stykker ser riktig lovende ut.

EPA-roser
Den som viser flest tegn til liv, er den riktblomstrende klatrerosa nærmest inngangsdøra.
Den tilhører veteranene i bedet og ble tidlig på 1980-tallet kjøpt på utsalg på EPA i Sarpsborg.
Den hadde ikke hatt det godt i butikken, og startet livet i vårt bed med de fleste odds i mot seg.
Men den har ikke skuffet.
Den lider riktignok av en eller flere bladsykdommer, men blomstrer rikt og pryder den mørkbeisede veggen med røde roser hele sommeren.
Ja, ikke bare om sommeren.
Enkelte år har nye knopper sprunget ut helt fram til jul!

Klart seg lenge
Flere av de rosene som ble kjøpt samtidig på samme sted, er gått ut etter hvert.
Men et par-tre er igjen.
Det er de som nå forsiktig og nølende kommer med spede skudd nederst på stammen.
Det virker ikke spesielt lovende, men de skal få sin sjanse, selv om eventuelle blomster vel neppe viser seg - om de i det hele tatt kommer - ut på høsten en gang.
De store rosa blomstene er så vakre, at vi ikke skal forhaste oss med å skifte dem ut.
Dessuten syns vi - eller i alle fall familiens gartner - at utvist livsgnist fortjener oppmuntring - og tålmodighet.
Selv om rosebedet ikke framstår i sin skjønneste skrud denne sommeren.

Rådyrmaten borte?
Et par av de nyere rosebuskene ser imidlertid ut til å være døde.
Det gjelder f.eks. de med gule blomster som rådyrene er så glad i.
Vi venter litt, men her må vi trolig fram med spaden.
De nye rosene som eventuelt skal erstatte de gule, bør være "rådyrherdige".
Hvis det fins noe sånt.
Vi er nemlig så egoistiske at vi planter roser for vår egen fornøyelses skyld.
Ikke for at rådyrene skal spise opp knopper og blomster.

Sørveggen
Rosene står i sørveggen.
Det har de nok ikke godt av.
På forsommeren og om høsten nyter de kanskje godt av den oppmagasinerte varmen, men midtsommers blir det brennende varmt, og varmende sol om vinteren kan lokke fram skudd og stimulere til vekst som gjør plantene mindre motstandsdyktige mot kulde.
Kanskje er det dette som har skjedd i år, for stammer og grener er frosset selv om det tilsynelatende er liv i røttene.
Aldri har vi måttet klippe rosene så korte som i år.

Studerer brosjyrer
Men nå er rosene klipt - eller beskåret.
Så får vi se.
Vi er grepet av lett fatalisme: Kommer de, så kommer de.
Men jeg må innrømme at jeg med økt interesse er begynt å studere rosetilbudet i de mange reklamebrosjyrene som havner i postkassa.


Se flere innlegg om roser i vår hage ved å søke med søkeordet roser i søkefeltet øverst på siden.
Se bl.a. innlegget Roser er vakre, men ...

Potetene i jorda

Foto: Kow d.e. 03052013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Dette er et potet-"jorde". Dunken står foreløpig i garasjen.

Og her er settepotetene som nå endelig er på plass i jorda. I seneste laget, som man kan se. Groene er for lange og knollene er svampne og skrukkete. De har trolig brukt opp mye av opplagsnæringa og grokrafta si allerede før de kom i jorda.

Våronna er blitt forsinket.
De lave temperaturene har tvunget oss til å vente med å sette potetene i jorda.
Resultatet er settepoteter som har brukt opp en stor del av den lagrede energien og har mistet mye av grokrafta si.

Nattefrosten over?
Om det blir noen avling, gjenstår å se.
Nå er i alle fall settepotetene kommet i jorda.
Foreløpig står dunken de er plantet i, inne i garasjen.
I natt lå nattetemperaturen ute rundt 10 plussgrader.
Det betyr forhåpentlig at faren for nattefrost er over - i alle fall på våre kanter.
Skulle potetene komme, kan de settes ut i friluft uten at bladene fryser.

Blå mandel?
Hva potetene heter, vet jeg ikke.
De er kjøpt i løs vekt.
I frisk og saftspent tilstand har de fasong som mandelpoteter.
Men de er blå.
Og gode.
Derfor har jeg holdt av seks stykker som jeg håper vil gi avkastning til en middag.
Nypoteter som tilbakelegger avstanden mellom dyrkningsstedet via komfyren til tallerkenen på kortest mulig tid, er en delikatesse.
Man trenger egentlig verken fisk eller kjøtt i tillegg.

Sykdommer
Jeg er forsiktig med å sette poteter av ukjent opphav i bakken.
Man vet aldri hvilke parasitter og sykdommer de kan ha med seg.
Planter man dem i kar og potter, har man dem i alle fall under en viss kontroll - både riset, knollene og jorda.
Får man mistanke om at noe ikke er som det skal være, kan man brenne riset, destruere knollene og varmebehandle jorda.
Eller gi jorda en omgang med kokende vann.
Det er overkommelig når potetjordet er en plastdunk.
Om det hjelper?
Tja.
Det er vel når alt kommer til alt, i alle fall verd et forsøk?
Smittespredning er jo noe man nødig vil være skyld i.